Sagnet om
Heddal Stavkirke
Gjenfortalt av Helge Anderson
Det var en gang for lenge, lenge siden at fem storbønder i Heddal bestemte seg for at de skulle bygge ei kirke. Og det skulle ikke bare være ei alminnelig lita kirke som vanlig var, men ei stor og flott kirke, med tre høye spir som nesten skulle rekke helt opp til skyene.
De ble også enige om at kirka skulle stå nederst på gården til Raud Rygi, en av de fem bøndene, for på Holmen kunne alle fem se kirka fra gårdene sine. Navnet Raud fikk han fordi han hadde et så praktfullt hår, like ildrødt som solnedgangen over Heddalsåsen, slik så de ut på gården Rygi på den tiden.
Den andre bonden var Stebbe Straand. Han var kortvokst og kraftig, ja litt som en kubbestol, eller en hoggestebbe, en slik til å høgge ved på, og derav navnet – Stebbe. På gården Straand, var dem slik.
Den tredje var Kjeik Sem. Han var høyreist, rak i ryggen, og med nesa litt opp i været. Altså var han litt kjeikete, som dem sa i Heddal. Slik var dem på Sem.
Den neste var Grutt Grene. Han var nedfor og tung til sinns – som dem var på gården Grene på Vessida.
Den siste var Vrang Stivi. En vrang, tverr og egen mann, som de sier var så sta, at når han skulle bli kjørt til kirkegården for å begrave han, da stoppet hesten med kista hans rett bortafor huset han bodde i, og hesten nektet å gå en eneste meter til. Så derfor bestemte de seg for å begrave Vrang Stivi der hesten hadde stoppet. Så dere kan tenke dere hvor vrang Stivi var.
En sen kveld var Raud Rygi nede der kirka skulle reises, da en underlig kar kom bort til han.
Ja vel Raud Rygi, så du tenker å bygge ei kirke her på Holmen du, sa den høyreiste karen.
Raud så overraskende opp på det grove fjeset på kjempen som sto foran han; Hvordan vet du hvem jeg er, og hva jeg går her og grubler på? Tenkte Raud.
Men da fremmedkaren sa at han kunne bygge kirka, ble Raud over seg av begeistring, og lurte på hvor mye dette ville koste?
«Det skal jeg gjøre gratis», sa han.
«Men jeg gjør det bare om du klarer å oppfylle ett av mine tre ønsker», fortsatte den fremmede kjempen.
«Si meg fremmede, hva er så disse ønsker», undret Raud.
«Du må enten skaffe meg sola og månen ned fra himmelen, gi meg ditt hjerte, eller finne ut hva jeg heter. Klarer du en av disse oppgavene, skal du få kirka di».
Raud så seg rundt og tenkte, sola og månen er det umulig å få tak på, og hjertet vil jeg ikke bytte imot et kirkebygg. Men å finne ut av navnet på denne fremmedkaren kan da ikke være vanskelig, tekte han. Og god tid på seg hadde han også, for det å bygge et slikt stort kirkebygg ville ta mange måneder, kanskje år.
Da har vi en avtale sa Raud, og rakk fram handa si som nesten ble borte i handa på kjempen.
Samme kveld og natten som fulgte var den fremmede i gang med å bygge, og når Raud Rygi våknet opp morgenen etter, fikk han seg litt av en overraskelse.
For i løpet av natta hadde kjempen allerede fått alle materialene på plass.
Morgenen etter sto kirka der med tre høye spir – kirka var snart ferdig.
Da skjønte Raud at hans liv snart var over, for uten sola, månen eller navnet på den fremmede, var hjertet det eneste han hadde å gi.
Den kvelden gikk Raud Rygi sin siste tur, for nå var alt snart over, tenkte han. Da han kom bort til Svintrudberget, litt bortenfor stavkirka, der Heddal bygdetun ligger i dag, hørte han ungeskrik inne fra fjellet. Han gikk nærmere, og så hørte han noen synge;
«Byss, byss vesle båne,
i morgo kjem Finn, far din, med sol og med måne,
og kristenmannshjarte til moro og lek for båne».
Raud Rygi trodde ikke det han hørte, det må være han, faren til barnet. «Finn, heter han, og han er selvsagt et troll, det er jo derfor han bare jobber om nettene, tenkte Raud – lykkelig over å ha reddet livet.
Tre døgn etter at de to møttes, sto kirka der ferdig, det flotteste bygget Raud Rygi noen gang hadde sett. Han tok seg god tid til å inspisere og se etter at fremmedkaren hadde gjort et godt arbeid.
Da går Raud Rygi bort til en av de kraftige søylene som strekker seg langt opp og blir borte høyt der oppe i mørket, og sier. «Denne søyla her, den stå skjevt den Finn far», og snur seg mot trollet.
Rasende sint over å ha tapt veddemålet, går trollet mot Svintrudberget, og inn i fjellet. Men der blir han ikke lenge, for Finn kan ikke fordra klangen fra kirkeklokkene – de gjør han gal. Derfor flykter trollene sin vei, opp til fjellet Himingen, det høyeste fjellet du kan se fra Heddal. Derfra kaster han tre kampesteiner mot stavkirka, så det suser over trær og over gårder. Men han treffer ikke, men den ene landet farlig nær. Steinen står fortsatt like utenfor kirka, og minner oss om trollet Finn som for lenge, lenge siden bygget denne flotte katedralen i tre.
Snipp snapp snute, så var eventyret ute.
